Fagblogg

Her i vår fagblogg vil dere kunne lese om spennende tema og ulike utfordringer man møter på i hverdagen!

 

 

 

Utfordrende atferd hos barn

 av førskolelærer Line Warberg

 

Utfordrende atferd hos barn kan være barn som reagerer på en annen måte enn hva vi som voksne forventer. Noen kan reagere høylytt og voldsomt, og oppleves som en uro, mens andre kan være stille og mer innadvendte. Det kan være barn som ikke finner sin plass i barnegruppa i barnehagen eller blant jevnaldrende, og som agerer deretter. I noen tilfeller kan det være snakk om en plutselig atferdsendring hos barnet, og det er viktig med et samarbeid mellom barnehage, foreldre og relevante instanser. Ofte kan det være tidlig å stille ulike diagnoser i barnehagealder, men det er allikevel viktig å ha en åpen og god dialog om hvordan man går videre. 

 

 

I rammeplanen står det at verdier som trygghet, omsorg, tilhørighet og anerkjennelse skal gjenspeiles i barnehagen. Alle barn skal ha en god barnehagehverdag, og det er derfor viktig å legge til rette for de som viser et større behov for støtte og veiledning. I en travel barnehagehverdag må man finne gode løsninger som kan hjelpe barnet med å oppleve en god og trygg hverdag. Barnet kan ha kommet seg inn i en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av alene. Med veiledning fra voksne kan det lære seg gode teknikker å bruke i hverdagen.  Ved å sette ord på følelsene sine, gjenkjenne følelsene som gjør dem usikre og å gjøre tiltak deretter vil gi barnet mestringsfølelse og trygghet. Gode relasjoner er av stor betydning for utviklingen til barnet. Barn utvikler seg i situasjoner de føler seg trygge og verdifulle. Den voksne må huske at det er sitt ansvar å ha en god relasjon med barnet, ikke omvendt. Derfor er det også viktig å tenke på hvilke voksne som samarbeider med barnet videre, og hvor mange som skal involveres. Her kan man gjøre klokt i å ha få og faste voksne. Ved å vite hvilke voksne som går inn i de utfordrende situasjonene i hverdagen, vil det kunne gi en ro for resten av gruppa. Det vil på den måten oppstå mindre usikkerhet for barn og voksne. For å avgjøre hvem som skal ta dette ansvaret kan man vurdere relasjonene man har til det enkelte barnet. Det er naturlig at barn har ulike relasjoner til de forskjellige voksne, og motsatt. Hvilke voksne føler barnet selv en større tilknytning til, og hvilke voksne føler de kan se hele barnet? Atferden til barn er et uttrykk som må forstås av de voksne. Man må huske at atferden ikke ER barnet. 

 

 

Voksne er barnas speil og rollemodeller. Barn speiler seg selv og ser om det er likt, godt nok, verdsatt og viktig for fellesskapet. Her kommer viktigheten av kroppsspråket inn. Barn fanger opp veldig mye, og kan være vare på hva slags blikk, ord og stemning som er rundt dem. Man kan blant annet se nærmere på Meads speilingsteori for å gå dypere inn i akkurat det. Ser man på hva rammeplanen for barnehagen sier om å ivareta barns behov for omsorg, så står det at «i barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for». I mange situasjoner må man handle spontant i barnehagen og finne akuttiltak for å slukke branner. Man må videre finne arenaer der man kan se nærmere på hvilke løsninger som kan fungere på sikt. Det som er viktig er hva man velger å gjøre i ettertid av de utfordrende situasjonene. Når barn reagerer og gir utløp for følelsene sine har de ikke de forutsetningene som er nødvendig for å lytte eller være i en dialog med en voksen. Da må man ta seg tid til å prate om situasjonene i «fredstid». Her må den voksne være tålmodig. Det er ikke alltid barnet vet hvordan det skal sette ord på ting, og det kan også glemme store deler av det som har skjedd og blitt sagt. Barn trenger følelsen av mestring og å være godtatt. Personalet i barnehagen kan derfor prøve å legge vekt på positive tilbakemeldinger på hva barnet mestrer i de ulike situasjonene som oppstår. Møter man barnet med forståelse fremfor kritikk, er det enklere å samarbeide. Selv om barnets atferd oppleves som utfordrende på andre, må man huske på at barnet gjør så godt det kan. Det ønsker å bli godtatt av fellesskapet.

 

 

Spørsmål man kan bruke til refleksjon over voksenrollen kan være:

Er man en tydelig voksen?

Tar man seg tid til å forstå barnet og situasjonen?

Har man god autoritet?

Vurderer man grensesetting etter hva som er behovet?

Klarer man å være i forkant av situasjonen, slik at den kan endres før den eventuelt forverres?

 

 

Med god innsats i barnehagen, eller så tidlig man oppdager en atferdsendring, kan overgangen til skole og fremtiden til barnet bli enklere. Man har mulighet som voksen til å gjøre en stor forskjell i enkeltbarnets liv. Samtidig som man får flere erfaringer og kan utvikle seg som voksen i barnehagen.

 

 

Selektiv mutisme

 av spesialpedagog Sigrid Backe Skustad

 

Det kan være flere grunner til at barn ikke snakker i barnehagen. Dersom barnet har godt språk, god språkforståelse og snakker hjemme, kan det være snakk om selektiv mutisme. Barn med selektiv mutisme er forskjellig, noen snakker med noen få venner i barnehagen, noen snakker med de voksne, noen snakker mye og andre ikke i det hele tatt. Det kan også kalles angst for å prate. BUP kan sette denne diagnosen og jeg vil presisere at det bør være et samarbeid angående tiltak for det enkeltbarnet. Uansett er det viktig for ansatte i barnehagen å vite noe om dette, da det kan oppdages her. 

 

 

Det er svært viktig for barnets psykiske helse at det oppdages tidlig. Da kan det settes i gang tiltak som kan hjelpe barnet med å prate og uttrykke meninger og behov. Det er viktig for barnets trivsel, læring og sosiale relasjoner i barnehagen. Når barnet har det vanskelig med å prate i barnehagen kan det også gå utover fysiske behov som blir utfordrende å dekke. Det blir vanskelig å be om å få gå på do, eller at det ønsker mer mat for eksempel. For barnet kan det bli flere sårbare situasjoner gjennom dagen. For eksempel om barnet har falt og slått seg, men ikke får sagt ifra eller gråter så noen hører det. Det er derfor svært viktig at de voksne i barnehagen er tett på barnet og skaper en trygg og god relasjon.

 

Det kan være hensiktsmessig at det er de faste voksne i barnehagen som følger opp barnet tettest. Små grupper med få barn kan bidra til at barnet blir trygg nok til å snakke. Det kan være nødvendig å starte med ett annet barn på et skjermet rom med aktiviteter barnet trives med. Deretter kan man utvide gruppen. Man bør unngå direkte spørsmål, men formulere de mer åpne slik at barnet kan peke eller vise med kroppsspråket og svare når det er klart. Man må aldri slutte å prate til barnet, selv om det ikke svarer. Når barnet begynner å prate skal det også være det mest naturlige som skjer, og ikke gis for mye oppmerksomhet. Det kan virke mot sin hensikt og gjøre at barnet trekker seg mer tilbake i etterkant. I løpet av dagen bør barnet få noe tid alene med en voksen eller et barn det kan prate med, der det kan få uttrykke det som har samlet seg opp. En bok mellom hjem og barnehage kan også være hensiktsmessig for at foreldrene kan fortelle om ting barnet sier hjemme eller ting som interesserer og kan invitere til samtale. Lek, humor, tull og tøys kan bidra til at barnet blir mer avslappet. Barna behøver voksne som er varme, våkne og som skaper trygghet og en god relasjon! 

 

 

Flere innlegg se toppstripe: FAGBLOGG