Utfordrende atferd hos barn

 

Utfordrende atferd hos barn

 av førskolelærer Line Warberg

 

Utfordrende atferd hos barn kan være barn som reagerer på en annen måte enn hva vi som voksne forventer. Noen kan reagere høylytt og voldsomt, og oppleves som en uro, mens andre kan være stille og mer innadvendte. Det kan være barn som ikke finner sin plass i barnegruppa i barnehagen eller blant jevnaldrende, og som agerer deretter. I noen tilfeller kan det være snakk om en plutselig atferdsendring hos barnet, og det er viktig med et samarbeid mellom barnehage, foreldre og relevante instanser. Ofte kan det være tidlig å stille ulike diagnoser i barnehagealder, men det er allikevel viktig å ha en åpen og god dialog om hvordan man går videre. 

 

I rammeplanen står det at verdier som trygghet, omsorg, tilhørighet og anerkjennelse skal gjenspeiles i barnehagen. Alle barn skal ha en god barnehagehverdag, og det er derfor viktig å legge til rette for de som viser et større behov for støtte og veiledning. I en travel barnehagehverdag må man finne gode løsninger som kan hjelpe barnet med å oppleve en god og trygg hverdag. Barnet kan ha kommet seg inn i en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av alene. Med veiledning fra voksne kan det lære seg gode teknikker å bruke i hverdagen.  Ved å sette ord på følelsene sine, gjenkjenne følelsene som gjør dem usikre og å gjøre tiltak deretter vil gi barnet mestringsfølelse og trygghet. Gode relasjoner er av stor betydning for utviklingen til barnet. Barn utvikler seg i situasjoner de føler seg trygge og verdifulle. Den voksne må huske at det er sitt ansvar å ha en god relasjon med barnet, ikke omvendt. Derfor er det også viktig å tenke på hvilke voksne som samarbeider med barnet videre, og hvor mange som skal involveres. Her kan man gjøre klokt i å ha få og faste voksne. Ved å vite hvilke voksne som går inn i de utfordrende situasjonene i hverdagen, vil det kunne gi en ro for resten av gruppa. Det vil på den måten oppstå mindre usikkerhet for barn og voksne. For å avgjøre hvem som skal ta dette ansvaret kan man vurdere relasjonene man har til det enkelte barnet. Det er naturlig at barn har ulike relasjoner til de forskjellige voksne, og motsatt. Hvilke voksne føler barnet selv en større tilknytning til, og hvilke voksne føler de kan se hele barnet? Atferden til barn er et uttrykk som må forstås av de voksne. Man må huske at atferden ikke ER barnet. 

 

 

Voksne er barnas speil og rollemodeller. Barn speiler seg selv og ser om det er likt, godt nok, verdsatt og viktig for fellesskapet. Her kommer viktigheten av kroppsspråket inn. Barn fanger opp veldig mye, og kan være vare på hva slags blikk, ord og stemning som er rundt dem. Man kan blant annet se nærmere på Meads speilingsteori for å gå dypere inn i akkurat det. Ser man på hva rammeplanen for barnehagen sier om å ivareta barns behov for omsorg, så står det at «i barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for». I mange situasjoner må man handle spontant i barnehagen og finne akuttiltak for å slukke branner. Man må videre finne arenaer der man kan se nærmere på hvilke løsninger som kan fungere på sikt. Det som er viktig er hva man velger å gjøre i ettertid av de utfordrende situasjonene. Når barn reagerer og gir utløp for følelsene sine har de ikke de forutsetningene som er nødvendig for å lytte eller være i en dialog med en voksen. Da må man ta seg tid til å prate om situasjonene i «fredstid». Her må den voksne være tålmodig. Det er ikke alltid barnet vet hvordan det skal sette ord på ting, og det kan også glemme store deler av det som har skjedd og blitt sagt. Barn trenger følelsen av mestring og å være godtatt. Personalet i barnehagen kan derfor prøve å legge vekt på positive tilbakemeldinger på hva barnet mestrer i de ulike situasjonene som oppstår. Møter man barnet med forståelse fremfor kritikk, er det enklere å samarbeide. Selv om barnets atferd oppleves som utfordrende på andre, må man huske på at barnet gjør så godt det kan. Det ønsker å bli godtatt av fellesskapet.

 

Spørsmål man kan bruke til refleksjon over voksenrollen kan være:

Er man en tydelig voksen?

Tar man seg tid til å forstå barnet og situasjonen?

Har man god autoritet?

Vurderer man grensesetting etter hva som er behovet?

Klarer man å være i forkant av situasjonen, slik at den kan endres før den eventuelt forverres?

Med god innsats i barnehagen, eller så tidlig man oppdager en atferdsendring, kan overgangen til skole og fremtiden til barnet bli enklere. Man har mulighet som voksen til å gjøre en stor forskjell i enkeltbarnets liv. Samtidig som man får flere erfaringer og kan utvikle seg som voksen i barnehagen.